Rått og røti går i den heftigste delen av sesongen for lut og kaldt vann. I tillegg har vi alltid dårlig samvittighet for ikke å skrive nok om de vakre & flinke firbeinte. Da vi så denne historien på Team Hilde Askildt sin webside, tenkte jeg to fluer i et smekk. Og Hilde har sjøl stått for skrivejobben. O lykke:

Sina er født våren -06 hos Ronny Frydenlund, og er søster til hans lederhund Vilde.

Sina er en meget beskjeden og forsiktig hund. Hun er alltid tilbakeholden og gjør aldri mye ut av seg.  Hun trenger aldri bånd, hun ligger på trammen hele sommeren, passer på hvor jeg er, og er bare en tvers igjennom snill og myk hund.

Sina er en av de viktige hundene jeg bygget et nytt spann med i 2010. Hun ble etter hvert en meget solid fartsleder, men er også en solid kommandoleder. Hun og Junior var et superpar i front, og stort sett de jeg hadde framme på løp.

I Finnmark 2011 gikk Sina ut på Skoganvarre med en vond skulder.

Våren 2012 ble hun løpt nede av en annen hund, og skadet seg stygt i bekkenet. Jeg var spent på om hun ville klare komme seg på beina igjen. Og om hun ville bli så bra at hun kunne gå lengre løp. Vi reiste mye til Skien og klinikk Soleo, fikk behandling, svømte i behandlingsbasseng og startet en nitidig trening tilbake i selen. 

 Myk og forsiktig som hun er, var jeg aldri helt trygg på hvor ”sterk” og frisk hun egentlig var blitt. Vi startet løp igjen, og det gikk bra, men jeg lot henne med overlegg stå over mye trening.

Da Junior ble dårlig i januar i år, ble inne-hund, og  ikke var med på turer lenger, nektet Sina å gå, og hun ville i hvert fall ikke gå foran. Hun var sågar unnvikende til i det hele tatt å være i spannet uten han! Hun ble om mulig enda mer forsiktig og snek seg gjerne vekk. Det var tydelig hun var ukomfortabel i lina uten Junior.

Jeg lot henne gå hele februar uten noen krav, og satt henne konsekvent bare bakover i spannet. Tenkte at jeg hadde mista to lederhunder, de beste jeg hadde, og  det var tøft å forholde seg til. Tenkte jo mitt i forhold til om det var mulig at hun savna Junior, og at hun var usikker uten han, akkurat som jeg var.

Vi skulle til Finnmark. Det sto mellom Sina og en annen ung urutinert hund. Jeg synes jeg begynte å se litt glimt i øynene hennes igjen, og på forsiktig Sinavis viste hun mer og mer glede ved å være i lina.  Jeg hadde så utrolig lyst til å ha ho med. Når hun er god er hun veldig god! Og for meg ville det være dobbelt glede ved å gjøre turen i lag med en som har betydd så mye for meg gjennom mange år. Vi er begge to voksne damer som har hatt tøffe tak innimellom, og turene på sleden har gitt så mye glede og mange oppturer.

Da vi startet fra Alta gikk Sina i point, og hun var kjempeklar! Jeg visste dette ville gå bra. På elva fra Karasjokk til Levajokk satt jeg henne fram, og det var som om hun hadde en restart.

Hun var sitt gamle jeg. På vidda over til Jotka tenkte jeg over hvor utrolig heldig jeg er.

Hun var tilbake, som den jeg kjenner henne som. Nede på elva ved Sorrisniva krommet hun ryggen, dro avgårde. Da vi var ferdig med isen, og jeg roste dem, spant de bare opp i galopp, og Sina søkte fart hele tida.  Inn mot høyskolen gråter vel de fleste, men jeg felte mange tårer i takknemlighet, for Sina spesielt. Den fantastiske, forsiktige lille damen med så mye styrke og vilje. Med henne i front inn til mål var bare slutten på turen den beste vi kunne hatt.  Vi hadde klart det sammen!

 Sina i farta da Junior fortsatt var sjef og med Inger Cecilie bak bøylen GM 2013 – foto: Christiane Ødegaard

Bildet i midten: Hilde og Sina fra Hallingen 2012 – foto: Christiane Ødegaard
Bildet øverst: fra www.hildeaskildt.com