Av og til lurer jeg jo litt på om det blir overdose av diverse greier, særlig fra Alaska. Jeg er åpen Iditarod-nerd, og ser at jeg av og til skriver like mye for meg sjæl som for publikum.

Da er det jo litt rørende når en av våre trofaste lesere ringer og lurer på om det stemmer at forrige artikkel slutter med O. Han hadde ikke fått med seg setningen om at det bare var første del. Så da vet jeg i hvert fall at han venter på del 2.

 

 

Profesjonelt
Et uhorvelig apparat er i sving for å avvikle The Last Great Race on Earth. Nå har de gutta i ledelsen holdt det gående noen år, det hjelper selvsagt på. Jeg kan bare snakke for våre opplevelser undervegs, men jeg opplevde et godt etablert og velsmurt maskineri fra start til mål. Uten at det var gigantisk. Noe rusk var det sikkert, men hovedinntrykket er gjennomgående positivt. I underkant av 2000 frivillige – fra hele verden faktisk – bidrar med å lede spanna til start, plukke bæsj på sjekkpunktene, fore drop-dogs og selge T-skjorter, blant tusen andre små og store oppgaver. Flere norske var med og vi ble ganske godt kjent med barskingene Christina, Therese, Marte og Per Martin i Takotna. Marte og Per Martin hadde overvintra i en bush-hytte. De synes Takotna var litt vel urbant.

Quote
 Eg sa til meg selv at nå må du ikke begynne å grine. Og det gikk gankse bra til jeg så bilen med blålys som stod og venta for å følge meg opp gata. Ralph Johannssen, The Burled Arch, Nome, AK.

 

Robert
Han er Kongen og vil for alltid være det i norsk sledehund langdistanse. Jeg hadde så veldig ønsket for han at årets Iditarod skulle bli bra, bedre enn i 2007. Han hadde et veldig godt spann, han påstod sjøl at han aldri hadde hatt bedre spann. Men det ble mye klabb og babb og løpet ble aldri optimalt. Uansett var det stort å følge Godstoget fra Jeppedalen opp sporet. Å håpe at Robert enda en gang vil ta turen til Nome er vel i overkant optimistisk. Men la oss si det sånn; Hvis han gjør det, so will I!

…..her må jeg stamme litt på R’en, fordi det er en til som fortjener sin egen bokstav:

 

 

Ralphen
Han fortjener all mulig heder og ære for det han gjorde i Alaska. Han var førstegangskjører med de utfordringene det innebærer. Han fikk en helvetes reise ned Happy River Steps, ikke happy et sekund. – Jeg hørte meg sjøl brøle dødsbrølet, fortalte Ralph. Da kroppen traff en stubbe og ribbeinet røyk. Sleden var herpa og 24-timer’n måtte brukes til å få orden på logistikken. Men lånt slede fikk han karra seg videre. Smertene var heftige. Men han fortsatte. Og fortsatte. Til Nome. Han fikk kred fra mange, og vi bøyer oss i hatten. Du er en kriger, Ralph. Med et godt hjerte.

 

Spesielt
Det var veldig spesielt å oppleve målgangen til vinner Dallas Seavey. Han skjønte for det første ikke at han hadde vunnet. For det andre ropte publikum bare på Aliy Zirkle. Hun kom to minutter for seint til å bli den første kvinnelige vinner etter Susan Butcher. Alle hadde bare sååå ønsket at det skulle bli sånn. Men likevel ble det litt kleint at så få syntes å hylle vinneren. Hva det skyldes skal jeg ikke mene noe om, men folkeskikken burde nå likevel ha vært mer tilstede.

Trusa
Pakk bare med deg ei truse på lomma, mente Kjetil Backen da vi drodla litt før avgang til Alaska. Det er mye enklere å få (fly)skyss når du ikke har bagasje, påstod den rutinerte Iditarod-fareren. Vi gjorde vårt beste. Og det var kult å se at vi reiste langt lettere enn vår med-passasjer, reporter Emily Schwing fra KUAC-radio. Tross det fikk vi faktisk ikke bruk for mer enn halvparten. Vi hadde pc-sekk, med litt attåt, soveposer og litt klær og tørrmat i en bag. Hvis det, Gud forby, skulle bli en neste gang, så kommer løype-bagasjen garantert til å bli nærmere «truse på lomma» enn det vi nå hadde.

Utfordringer
For oss? Nei. Det gikk på skinner. Da løpet akselererte fra Kaltag og vi skjønte at vi bare måtte komme oss videre til Unalakleet, stod det et fly klar på flyplassen i Kaltag da vi landa fra Galena. Al-Jazeera US hadde chartret et fly og det var to ledige seter. De var ikke veldig happy med å få med enda to passasjerer fordi de trengte plass til å filme og fotografere. Vi vifta litt med kosteskaftet, holdt helt kjeft (Ja!) og de ombestemte seg. Så var det litt slapp nettilgang i Unalakleet, men stedets pittoreske sjarm veide opp for det. 5 timer på flyplassen for å smiske/sutre/mase oss til en plass til Nome ga oss et innblikk i effektiv flyplass-arbeid. All ære til flyplassfolket i Unalakleet. Kjørerne, derimot, hadde mer enn nok utfordringer. Og vi er i hjertet imponert av hva dere kom dere igjennom.

 

 

Varme
Det var ikke så veldig varmt i været. Men det er jo ikke det sledehundfantaster lengter etter heller. Men varme var det også opp sporet, tross barske tilstander. Ralphen som satte igjen Juta på Cripple og ikke hadde hjerte til å la han være der alene. Derfor satte han også igjen Li, så Juta skulle ha selskap. Omsorgen kjører til kjører. Newton Marshall som i det veldig godt spredte bildet holder rundt Yvonne Dåbakk etter hennes brutale opplevelser på de verste delene av løypa. Og som på neste etappe fikk hjulpet Scott Janssen som hadde brukket beinet. Joar Leifseth Ulsoms omtanke for Robert Sørlies tøffe løp og bristende forventninger. Det er garantert mer, vi fikk ikke med oss alt, men varme er det der ute…

Willow
Vi fikk den ære å bo hjemme hos Joar og Mille før løpet. En flott plass med spor fra hundegården og mye mer vinter enn rundt Anchorage. Vi bodde i yurten sammen med handler Cole og Timofei fra Chukotka. Også var det restarten, da. For et himla liv. Sol, tusenvis med heftige amerikanere og ymse fra ellers på kloden. Så mange norske – og en svensk – på startstreken, sammen med alle de andre dyktige kjørerne. Det var en opplevelse å vase rundt på restarten, med media credentials, og snakke med alle før de la i vei på sporet.

X
I mattematikkens verden en ukjent størrelse. Hos oss; hva i svarte har vi brukt på å fly fra A til Å? Det er definitivt behov for ytterligere kalendersalg!

Yvonne Dåbakk
Dama med tre fullførte løp, ever, før start på Iditarod. Hun debuterte på FL-500 i 2012. Så var det F-400 i 2013, og FL-500 i 2013. Et brutt Copper Basin var bagasjen i Alaska før start Iditarod. Yvonne kjører Siberian huskies, gode hunder, hvor en del er fra Hans Christian Ørjestad. Og dama kommer seg til Nome. Vi har hørt at hun vurderte sterkt å bryte på vei fra Rohn til Nikolai, etter at hun hadde sitt livs prøvelse på sporet. Hun ble oppfordra til å sove på det, som sagt så gjort. Den luren var god, hun fortsatte. Vi var dessverre nødt til å forlate Nome før Yvonne kom dit. Men dæven så imponert vi er!
Grattis, grattis, grattis!

Zero
Null dårlige erfaringer har vi gjort oss i Alaska. Sporkvaliteten og sutringa til Seb Schnuelle bidrar ikke nok til å endre på den påstanden. En reise i god flyt på alle fronter.

Ære
….og heder. Det fortjener alle som gjorde en innsats på veien. Men mest av alt de fantastiske løperne. Vakre, lojale superatleter som gjør min/vår opplevelse mulig. Man snufser og sipper når de tasser inn til sjekkpunktene undervegs og under The Burled Arch ved veis ende. For noen flotte skapninger. Jeg burde selvsagt si ingen nevnt, ingen glemt, men nope; Det var helt spesielt å ta imot Ralph sin Leon, som egentlig het Leo her hos oss. Han tassa sine første mil i lina med Sofaspannet og var godgutt her i Bybrua fra han var 6 mnd. Så trasker han til mål i The Last Great Race on Earth. Mulig det er en sånn damegreie, men stort var det!

Ødemark
Det begrepet får unektelig en ny dimensjon etter å ha flaksa Alaska på tvers. Mange sjarmerende små landsbyer, hvor infrastruktur er småfly, scooter eller hundespann. Evigheter med ubebodde områder hvor landskapet var fremmed, vilt og fascinerende. Det toppa seg med en lynvisitt til Shishmaref. Makan.

 

Årets happening
Mest sannsynlig århundrets happening, i hvert fall på sledehund-fronten. Det er ikke mulig å høyne her, trur eg. Når dere har raska dere igjennom hele alfabetet så er jeg ganske sikker på at dere har tatt poenget. Det var så mange kule øyeblikk og opplevelser. Og det ypperste av det ypperste var altså å vente på Robert Sørlie på Yukon. Vi snakker vente, som i halvannen time. For ventingas del. Noen få vil kanskje skjønne hva jeg babler om, Trude..?! Dere andre får bare putte det på Iditarodnerdekontoen.

                 “Lille” Leon i mål i Nome. Team Ralph Johannesen

                    Yvonne Dåbakk sitt spann – showstarten

Nå har jeg traska helt til Nome, bli’re no’n godbit snart eller..?

                Lisbet Skogen Norris sitt spann – showstarten

   Å vente – virkelig vente – på Robert Sørlie på Yukon; Kongekult!

...og dette blir siste nerdegreie fra årets Iditarod: Gratulerer til Lisbet Skogen Norris og Kari Skogen som second mother and daughter to finish Iditarod!