Siden dette handler om et løp og en verden i et engelsktalende land burde jeg kanskje satt stopper ved Z, men jeg hadde mer ønsket meg flere bokstaver. Det er så mye man skulle ha delt.

En liten oppsummering av reisa opp sporet på det 42. Iditarod trenger seg på. Vi var rookies og det er alltid spennende. Tilbake i Bybrua har jeg verken rukket å pakke ut skikkelig eller helt fordøye greiene.

Men det bør gjøres før man er over i et helt annet modus og spyr av minnebrikker med x-antall tusen bilder jeg ikke har hatt tid eller kapasitet til å gjøre noe med.

Anyway, her er første del:

Alaska
Det er selvsagt ikke mulig å beskrive denne utposten i en eneste kommentar. Men det jeg har heller ikke tenkt å gjøre. Jeg vil egentlig bare si at Alaska svarte til alle mine forventninger, og med min Iditarodnerd-bakgrunn har jeg samlet på noen. Jeg gliste fra øre til øre der vi flaksa rundt under himmel-hvelvingen i stadig mindre fly. Gullruta var Takotna – Ruby med pilot Barney. I ett fire-seters fly følte jeg meg tryggere enn noen gang på vingene. Han krusa langs sporet, svingte innom sjekkpunkt Ophir og Cripple. Holdt seg på sporet og sørga for at vi fikk bilder av spanna underveis. Da vi suste ut over Yukon og Ruby ble jeg neste religiøs. For et syn, for en kraft. Wow.

Bråk
Det ble litt turbulens etter de braskete etappene fra Rainy Pass til Nikolai. Sledeparken ble omgjort til pinneved for mange kjørere. Livredd var betgnelsen de fleste hundekjørerne kom med etter å ha kommet seg igjennom. Og vi snakker om rutinerte Iditrodkjørere. At Sebastian Schnuelle var litt nebbete og mente at de som ikke takla dette burde parkere, eller ikke starte, kan vi knapt ta på alvor. Når Iditarod-champions som Mitch Seavey og Robert Sørlie forteller at de aldri har vært så redd noen gang bør Sebastian vise noe mer respekt. At han er programforplikta til å forsvare ITC, som han jobber for, bidrar ikke til å la han slippe unna med påstandene sine.

Crew
Anki og Siri. Siri hadde aldri vært på et løp i hele sitt liv. Hva er mer naturlig enn å starte med Iditarod? Dama var helt rå. Vi har hatt en fantastisk reise fra start til mål. Sprudlende, positiv energi kombinert med hypersosiale evner, fantastiske kokke-egenskaper og en generell positiv tilnærming til det meste ga et fantastisk resultat. Terningkast 6, Siri! Undertegnede har vel også vært i pluss på veien

 

Detaljer
Djevelen bor i detaljene, eller noe sånt. Iditarod er en reise i utholdenhet, styrke, attitude og detaljer. Vi så det vi så. Noen fiksa alt, andre sleit med grunnleggende greier underveis. Joar Leifseth Ulsom må få kred for å være i vater med detaljene undervegs. Han er helt rå, med god hjelp av Mille Porsild, selvsagt. Et team som veldig mange kan ha noe å lære av.

Elektrisk
Ja, man blir elektrisk også på sporet i Iditarod. Ekstremt mange inntrykk, spenning, vær og vind. Og nesten ikke søvn. Jeg holdt det gående med 2-3 timer pr døgn i snitt helt til vi dro fra Nome. Det var helt greit. Iditarod er mer heftig enn noe annet løp, og verdt hver eneste våkenatt.

Folk
Her var det rått og røti. På starten var det “overwhelming”. Så mye folk, så mange motiver for å være nettopp der. Amerikanere er heftig og begeistret. Dæven for et engasjement. Vi klarte likevel å kjempe oss til et greit utgangspunkt for bilder og likevel ha en god tone med de rundt oss.

 

Galena
The best checkpoint up trail. Her var vi i nesten to døgn. Super nettilgang, usedvanlig positive og hjelpsomme funksjonærer, nærhet til kjørerne hele veien og knappe 50 meter til spanna på halm. Vi fikk strøm, mat, soveplass, skyss til flyplassen og bare positive tilbakemeldinger. Og ikke minst; tilgang til Yukon.

 

Hugh Neff
Han var vår store helt i FL-2013. Yukon Quest-vinner fra 2012. The Gypsy Musher – på godt og vondt. Hugh er en hundekjører med sjel, men kanskje ikke alltid med tellekant på det han gjør. Årets løp ble tøft for han. Kjørte lenge med bare 8 hunder i spannet, og møtte helvete på vei til White Mountain da det blåste opp til inferno på isen og han fikk parkering. Han fikk mye pepper for det da han måtte reddes ut, ganske nedkjølt. Langdistanselivet er barske greier. He’ll be back.

 

Is
Løpet var tøft fra start til mål, men på kysten fra Unalakleet til Nome var det verst. Spannene begynner å bli slitne, kjørerene er trøtte og kjeie. Da er det mer enn krevende at løypa er helt på trynet. På kysten var det ikke snø, det var månelandskap og is. Og vind. Vinden blåste spanna av sporet pga isen, de sloss og kjempa seg videre. Noen måtte bryte og det verste var vel Jeff Kings løp, han hadde kjørt et meget velregissert løp fram til Safety og helvetesværet. Så ble det stopp & slutt.

 

Joar
Alle som har kikka jevnlig innom hos sjekkpunktet.no har fått med seg at vi har en spesiell forkjærlighet for Joar Leifseth Ulsom. Han representerer noe som jeg ikke har sett alt for mye av i sledehund langdistanse; spiritualitet. Han er åpen på at hans hunder har “big hearts and the best brains”. I tillegg er både han og hundene super-selvivaretagende. Kombinert med en tilbakelent og cool tilnærming til hundekjørerlivet må det bare bli bra. Hans omtanke for Robert Sørlies tøffe løp i år er bare så Joar.

Kjøreplaner
Det er alltid spennende med kjøreplaner. Og Mille Porsild får full kred for Joar sin. Men i min verden burde Kjetil Backen ha hatt mer enn ett ord med i laget for de norske i årets løp. Særlig for Robert. Kjetil og Robert har vært Brothers in arms i så mange år, i så mange løp. Det er mulig jeg banner i alle hundekjørerkjerker, det er vel verken første eller siste gang, men altså; er det noen  som er på nett med kjøretider, hviletider, strategi og løpets nerve så er det The maverick Norwegian fra Eidanger. Der viker jeg ikke en tomme!

Luring
Det nytter ikke å lure publikum så veldig. De fleste er på Insider og følger trackingen. Men kjørerne har jo særdeles begrensa tilgang til nett undervegs. Det stod en skjerm oppe med tracking/resultatliste på de sjekkpunktene vi var, hvor kjørere kunne sjekke når de var inne for å spise/sove. Men det er jo begrenset hvor ofte det var. Og etterhvert som dagene gikk huska de vel knapt hva de hadde sett da de gikk ut igjen. Det var veldig artig for oss, som kunne sjekke ståa mer jevnlig å se hva de ulike sjakktrekka medførte. Martin Buser lykkes ikke i år heller, selv om 6. plass er langt bedre enn fjorårets sprekk. Nicolas Petit kjørte alt for tøft, jeg så tidlig (Takotna) at han kjørte tøffere enn det hundene hadde sans for.

Moro
Jepp. Vi har hatt det så gøy på sporet. Jeg hadde helt klart mine forventninger til denne reisa. Å følge Robert Sørlie, my hero, up trail Iditarod var hinsides alle forventninger. Det gikk ikke som vi hadde håpet, resultatmessig. Men å vente på Robert på de sjekkpunktene vi var på, å være der som oppmuntrer for han på Takotna og Ruby, det var stort. Og moro. Robert ser alltid positivt på livet, no matter what. Vi har alle noe å lære der.

Nome
For et sted!  There is no place like Nome, kan tiltredes. Var litt betenkt til å tilbringe 5 døgn i Nome. Men det gikk som en vind. En fantastisk energi, heftig landskap, til og med været var i godlune mens vi var der. Alle var så fokusert på kjørerne, uansett plassering. Sirena som ulte hele døgnet når kjørerene var meldt inn på isen, så alle kunne rekke å komme seg til målstreken. Jeg stod rett opp og ned i senga et par ganger da jeg var sikker på at vi hadde forsovet oss til Robert. Langdistanse-reporter-nerver. Men vi så også tendenser til hva Alaska har å slite med sosialt, kulturelt og økonomisk. Det er aldri bare gloria. Uansett; Nome kunne jeg tenkt meg å besøke igjen.

Organisering
Vi dro ikke ut på sporet før det var begynt å bli litt spredning. Takotna var første stopp. Dermed blir det ikke så kaotisk som det er tidligere i løpet. Men mitt inntrykk fra de sjekkpunktene vi var innom, er at de organiserte ikke mer enn de måtte. Med enkle midler og relativt få mennesker holdt de ulike sjekkpunktansvarlige god kustus på det meste. Jeg digga Takotna. I et lite vindu satt det en vaktpost og kikka etter spann på elva. Enklest var det selvsagt om natta. Tracker var jo oppe på skjerm, så de ante sånn omtrent når noen var i farta. Men vi så jo stadig tendenser til at den ikke var helt til å stole på. “Musher on the river” ropte vakta. Da spratt alle opp, ut og i sin posisjon. Men ikke no’ stress. Det er korte avstander i Takotna.  Og kokken; Hellstrøm ville vært stolt!

Skyssen vår fra Takotna til Ruby. Pilot Barney var det veldig betryggende å fly med.

                         Team Sørlie hviler i Takotna

           Håkon Sørlie mekker scooter i Takotna