Alltid litt i bakevja når det gjelder å skrive om de flotte atletene som er årsaken til at man i hvert fall vinterstid har en døgnkontinuerlig hobby. Jeg ser dem, snakker med dem, klapper, koser og knipser dem. Anerkjenner og kjenner på energien fra dem. Men skriver alt for lite om dem.
The greatest pleasure in life is doing what people say you cannot do.
Antagelig er ikke Uno så veldig bevisst på akkurat det, men det er i hvert fall det han gjør. Han må vel betegnes som en skikkelig underdog.
– Han Uno er resultat av en planlagt tjuvparring, forteller oppdretter Jan Martinsen. Ikke av meg, men av Bell. (Unos mor) Hun kom seg løs, tråkla seg forbi alle hundene i hundegården, helt til det nederste bikkjehuset. Der stod Fram, og han fikk slippe til, ler Jan.
Valper ble det og livet gikk sin gang. Da kullet var klare for innkjøring og trening var det en erfaren hundekjører som skulle prøve dem. – Han mente Uno ikke var no’ tess, sier Jan, og ville ikke ha han, og det samme skjedde da han var rundt året. En annen rutinert kjører avsa også da negativ dom over hunden.
For han er stor, 30 kg pluss. Men Uno brydde seg nok ikke stort om det.
Han ble kjøpt av Team Reisa. – Geir Wang og jeg kjøpte to hunder fra Jan, og vi trakk lodd om dem. Jeg fikk Uno, og var først litt skuffet, erkjenner Magne Storstein. Høsttreninga hadde pågått en stund da jeg fikk han, og Uno var den som alltid ble mest sliten. Men han hadde et godt hue og en gang i oktober var han ajour med de andre. Etter det viste han en veldig progresjon, dårlig første gang på nytt type føre, kanongod gangen etter.
Første forsøk på FL1000 gikk Uno 60 mil og andre året gikk han til mål. Til 7. plass. – Hadde jeg ikke skulle hatt pause fra hundekjøringa hadde jeg aldri solgt han! innrømmer Magne. Herlig, snill type som helst ville gå rundt beina mine når jeg hadde dem løs. Jeg lurer litt på å ta med ei høyløpsk tispe til han, så han får seg litt sommermoro, ler sandefjordingen.
Men først har Uno en jobb å gjøre på løypa. For etter at han emigrerte til Sverige og Mats Petterson har løpa bare blitt lengre og lengre for den storvokste hanhunden. Han gikk til Nome med Mats i fjor, og han gikk til mål med Torsten Kohnert på Yukon Quest for 14 dager siden. Her er Mats kommentar:
Uno är en svårt speciell hund Han är en egen typ. Han har enormt löps huvud, alltid otrolig bra på tävling. Slänger ut med bakbenen när han springer. Uno har aldrig gått ur ett löp!
Og nå er altså Uno ganske så snart på løypa igjen, klar som et egg for Team Mats Petterson og Iditarod 2015.
– Du må ikke til Robert, Sigrid eller Ralph for å kjøpe gode hunder, påstås det ganske så fornøyd fra Jan Martinsen. Men hu’ Bell klarte avlsplanlegginga sjøl!
Røssli’ kar, Uno. Her under The Burled Arch i Nome – mission accomplished!
Uno med Mats Petterson up Front Street i Nome
Uno med Magne Storstein – FL1000 2013. Foto: Christiane Ødegaard
Uno over målstreken i Fairbanks med Torsten Kohnert. Foto: Traolach Ó Murchú for YQ
Øverst: I mål i Nome
Til høyre: Bell – Jan Martinsen, rappa bildet fra fb-sida di, Jan 
Til venstre: blodferskt bilde av Uno på en av de aller siste treningsturene før start Iditarod. Foto: Mats
