Trappers trail er verdens nordligste sledehundløp. Men man kan også kjøre pulk. Løpet foregår på Svalbard med start og målgang i Longyearbyen. Det går over to dager og er vel ikke akkurat et langdistanseløp. Men siden det er ganske eksotisk, og til og med fikk reportasje på Sportsrevyen i går søndag 7. april, slipper vi til en av deltakerne med en rapport. Irene Kastner er første deltaker fra fastlandet, og hun har sendt oss en utførlig omtale av løpet, som går både Hilde Askildt og Aliy Zirkle en  høy gang. Vi får være happy for at Irene ikke har kjørt Iditarod. Da måtte vi utvide kapasiteten kraftig

 

 

Jeg innvilget meg en liten drøm jeg har hatt en stund, så da meldte jeg meg på. Vi tok det også som en liten research-greie for Slædesporet, siden det er et løp som ingen andre i klubben (Hakadal Sledehundklubb) har kjørt ennå (Ble man ikke første kvinne til å vinne Finnmarksløpet, så ble jeg nå i hvert fall første fastlandskjører som deltok).

Selve løpet er av type etappeløp med avsluttet tidtaking og over 2 legg. Distansen er nok mellomdistanse, ja, men der slutter likhetene. Løypa er preppa av beltekjøretøytrafikk, vær og vind er til stede. Obligatorisk utstyr er skredsøker, nødpeilesender og bjørnevåpen. På sjekkpunktet overnatter bikkjene ute. Kjørere og handlere også (i telt).

Løpet hadde i år femårsjubileum. Kjørermøte var på fredag kveld, og gikk akkurat som kjørermøter flest, med opprop, gjennomgang av løype, regler og prosedyre. Også her ble det i beste fastlandstradisjon diskusjon om passeringsregler, hvem som har rett å bestemme om man vil forbi eller ikke og når. I praksis har det nok en gang vist seg at passeringene gikk bra, i alle fall for deltakerne, anleggsmaskin-førerne som var på vei hjem fra jobb hadde ikke vært på møtet, men rakk å forlate de “trange” passasjene før vi kom dit. Første dag var det relativt mildt, kun noen få minusgrader og nesten ikke vind, helt uvanlig flotte forhold til Svalbard å være. 15 canipasjer til start, 2 klasser og halve byen som publikum. Løypa fulgte Advendtalen innover ut av byen og forbi Isdammen. Ved veipasseringa var det tidtaking for den første “sprint-etappen”. Så videre igjennom noen flotte elvecanyonaktige formasjoner gjennom Todalen oppover mot Frithamna. Denne delen var forholdsvis trå, ettersom traséen også blir brukt av beltevognene som kjører over mot Svea, og de graver jo opp sålen noe. Inne i dalen var det i tillegg helt vindstille. Jeg ble god og varm i klærne mine der av å sparke jevnt og trutt. Oppe ved Frithamna var det innklokking for “klatreetappen” på første legg. Derfra gikk det videre gjennom Bødalen ned mot Colesdalen, som vi fulgte ut til bukta og videre langs Colesbuktas vestkyst ut mot Kapp Laila der Longyearbyen Hundeklubb har hytta si (som selvsagt heter Bikkjebu). Her hadde handlerne allerede rigga opp telt og oppstalling, og vi kjørere kom så å si til dekka bord.

Etter at bikkjene var blitt fôra og stelt bar det inn mot hytta for felles gryte for alle deltakere (både kjørere, handlere og frivillige). Sportifiseringen har også kommet opp hit til nord, så en like vill fest som første året ble det ikke, men vi satt nå likevel opp noe senere enn man vanligvis gjør på sjekkpunkt.

Handlerbilene var forresten ikke så ulike det man ser på fastlandet: også her fantes det alt fra “basisvarianten” (scooter med henger/faststroppa bikkjebur) til dekadent variant (campingvogn på belter trukket av løypemaskin).På dag 2 ble det start i omvendt rekkefølge ut fra tidene fra dagen før, de siste startet først, slik at målgangen ble forholdsvis konsentrert.

På denne etappen ventet jo den beryktede Fardalsbakken, der man krysser over passet for å kjøre Longyearbreen nedover mot byen. Nå har jo jeg vært en ivrig Finseturdeltaker i klubbsammenheng i flere år, men egentreninga har blitt forsømt i år igjen – og det straffet seg. For her var det både bratt og langt å kjøre. Sola stod på for alt den var verdt. Var det allerede fra før av ganske dårlig glid, så ble det nå i hvert fall ikke bedre her, for hellinga lå midt i solsteika. Alle som hadde passert meg på sletta i Colesdalen og på vei opp Fardalens vakre canyon, sto litt her og der i bakken og tok seg sine pauser på vei opp.

Pauser ble det selvsagt også på 4-spannet mitt, for teamets svakeste ledd ble nokså andpusten etterhvert. Vel oppe ble det velfortjent snackepause før løypa bikka skarpt nedover og sprintetappen ned mot mål begynte. Her tok vi det imidlertid pent med ro, ikke bare takket være våre rosa belegg på sleden jeg fikk lånt meg for anledningen, de satt som limt

Med utsikt over Longyearbyen kjørte vi så nedover breen og gjennom morenen og over elveisen mot målgang vet Huset. Her venta igjen våre trofaste handlere med ferdig mat til de firbeinte.

Trappers Trail kan absolutt anbefales, det er et hyggelig og velorganisert løp der det er lov både å kose seg og konkurrere alt etter hva man gjør ut av det selv. Arrangementskomitéen besto i år av hele fire personer som har gjort en kjempeinnsats for å verve frivillige, samle premier, organisere start, sjekkpunkt, løype og mål på en forbilledlig måte.

Det er selvsagt ikke så lett å få med seg mer enn en hund om gangen med fly opp. (Alternativt kan jo eget spann shippes med båt såfremt isforholdene tillater det) Fra mai har våre kjære venner i Mattilsynet gjort det enda vanskeligere å la bikkjene reise hjem igjen (nytt regelverk som ikke lenger åpner for egenerklæring ifbm ormekur). Men har man gode venner som kan avse noen bikkjer, så er startkontingenten på ca. 500 kr ikke så avskrekkende. Booker man fly i tide, blir selve reisen heller ikke dyrere enn en vanlig tur fra Sør-Norge til Alta og tilbake. Løypa er godt nok merka for oppegående folk som vet hvordan man leser kart, kompass og gps. På eventuelle kritiske steder (passering av bikkjegården eller bratte utforkjøringer) står det hjelpsomme funksjonærer som bidrar til at alle kommer seg velberga over. 

Premieutdeling og “bankett” med fine premier til samtlige kjørere ble det selvsagt også.

Den totale distansen på løpet tilsier jo at denne ville klassifisere som mellomdistanseløp etter hundekjørerforbundets regler, men opplevelsen faller nok absolutt inn under langdistanse. For dette foregår ute i virkelig villmark. Spektakulære utsikter mot skarpe fjellformasjoner, endeløse hvite sletter og vær som når som helst kan finne på å endre seg er bare noe av elementene her. Mobildekning hører til sjeldenhetene underveis. Heldigvis gjelder det samme for isbjørn. Men man må regne med den, og det er nok grunn til at rifla følger med i det obligatoriske utstyret.

 Irene Kastner

     Spektakulære løypetrasseer – det kan vi fastlandsfolk være enige om.

Alle foto: Terje Weiseth Andersen