De fleste vil vel tenke at det er i overkant prematurt å bable om Iditarod 2016. Dere har min fulle sympati. Men med respekt å melde; de fleste av dere er ikke Iditarod-nerder av tredje grad og har heller ikke vært der. For kombinasjonen årelang Alaskanerdtilværselse kombinert med å være på løypa er såpass heftig at det bare må oppleves.
Og siden jeg nå er helt sjef over denne bloggen så får dere enten bære over med meg eller lese noe annet 
For i en melding fra en viss breial bergenser med stort hjerte fikk jeg info om at; har en halsbånd TAG som Leon bar fra Anchorage til Nome som jeg tenkte du skulle få. E’kke han bare søt da? Da tenker jeg på Fjellreven og ikke Leon i denne settingen.
Jeg er selvsagt hjertelig takknemlig for at breikjeften husker på mine sentimentale greier og anstrenger seg til posten i ens ærend. MEN, det var neste del av meldinga som gjorde at ræva forlot stolen og håret stod rett opp;
– Så må du gjøre deg klar til 2016, da e jeg back in Iditarod!
What?!
Jeg var tross alt to døgn på Takotna da Ralphen var herpa så hjertet mitt gråt. – Ka e det vi driver med? mumlet han til sine vakre Dagali-løpere. Så langt hjemmefra, eg lover at det aldri skal skje igjen, prosederte han til sine firbente kompiser, der han krabbet rundt i halmen og serverte mat og kos. Og ingen av oss som så denne barskingen redusert til pasienttilværelse hadde noe å tilføye til dette.
Men hundekjørere er ikke som andre folk, (og ikke Alaska-nerd-reportere heller) så når man har rista av seg skuffelser, samla sammen erfaring, slededeler, og kroppen har kommet seg sånn passe greit etter seansen, så gyver man løs igjen.
Dæven, Ralph, jeg er så glad. Du hadde antagelig ikke lest at jeg flagga 2016-deltagelse her for halvannen uke siden – at 2016 er jeg på Iditarod-løypa igjen. (Mille Porsild – du kan dressere gråstein!)
Og han tillater at jeg skriver – det er ikke noe hemmelig lenger det. Eg må over og konkurrere under andre forhold, slår Ralphen fast.
What’s next? Jeg vet det er flere som drodler veldig på 2016-start. Noen er kommet ganske langt på vei, og en av dem er Dag Torulf Olsen.
– Ja, det blir nu hovedmålet for 2016, innrømmer hammerfestværingen.
Dag Torulf og teamet i Hammerfestspannet jobber iherdig mot Alaska 2016. Og Bybrua heier selvsagt så det holder.
Så da blir den våte drømmen at Silverfox of Jeppedalen kaster seg på bølgen, kjenner på kroppen at 21.plass ikke skal stå som avsluttende på Iditarod-cv’n, børster støv av Iditarodstrateg nummer 1 – uten konkurranse – Kjetil Backen og kliner til.
Jeg jabba en stund om at HVIS Robert Sørlie tar en runde til i Alaska så gjør jeg det også. Det varte jo ikke lenger enn til noen timer med Joar og Mille på Gardermoen, riktignok…
Kanskje vi kunne prøve å snu det litt på hue: At Robert kunne tenke som så; når Anki/sjekkpunktet.no tar en ny runde på Iditarod-løypa så bør vel jeg også gjøre det.
Det må vel litt mer en middels vifting med kosteskaftet her, trur jeg. Men energikanalisering skal man ikke kimse av 
Jeg snur det gjerne på hue. Hva har vi å tape….? Robert Sørlie @restart Willow.
Leon (Leo her i Bybrua) gikk til mål i Nome. Han er den siste valp/unghund jeg hadde for Ralph/IM, og det var stort å ta han inn under The Burled Arch i Nome.
Alle bilder: Anki
Bildet øverst er av Gamle Ørn som er Alaska-boer, norsk som noen, og har heia på Robert, Team Norway og andre norske kjørere i mange år. Vi snakka sammen i Willow
