Som nevnt vil jeg holde fast i debatten til Roger Dahl selv om han trakk forslaget. Ikke alle er like ivrig etter å ytre seg. Det er selvsagt helt greit.

Men jeg vil gjerne ha litt bredde i meningsspekteret. Rutinerte ringrever, ferskinger, inn-og utlandskjørere, vinnere og red lanterns. Så da holder vi det gående en stund til…..

Per Weddegjerde
– Jeg synes det er veldig greit å ha bobil jeg, innrømmer sunnmøringen som i år kjørte sitt 9. Finnmarksløp. Og bobilen gjør jo at andre får plass i hytter. Per var årets siste 100-milskjører over målstreken i Alta i et krevende løp hvor 35 måtte bryte eller valgte å bryte. – Det er fint å ha med handlere som kan lage mat, mener Per. På sjekkpunktene er det ikke alltid så god mat og det er lange køer. Dessuten sover jeg ikke bra på sovesaler eller felleshytter, påpeker han. Det er masse lyd og folk ut og inn hele tida.

– Jeg skjønner at man gjerne vil ha det likt for alle, men hvor langt skal man gå? Det er jo forskjell på de helt ferske og en som har 50 hunder og to heltidshandlere i hundegården. Sjøl hadde jeg tre dager med snø her hjemme i vinter, og de dagene var jeg i Oslo, ler mannen fra Skodje. Like vilkår får vi aldri. Et villmarkssjekkpunkt kan vi gjerne ha, det er helt greit. Jeg savner å prate litt mer med de andre kjørerne under løpet. Men jeg kommer nok til å kjøre Finnmarksløpet uansett, regelendringer eller ikke, avslutter Per Weddegjerde.

Nina Skramstad
Nina begynner å bli bra rutinert på Finnmarkssporet med sine åtte starter. Og etter et par bakglatte år var hun i mars tilbake på Topp Ti-lista. – Det er vel ikke hvor du sover og spiser som avgjør om du vinner eller taper, mener Nina. For min egen del er jeg heldig som kan ha kjær’sten og mine trofaste handlere, Espen Bowitz og Morten Borgen, min på sidelinja under Finnmarksløpet. Det er veldig viktig for meg at det er noen jeg kjenner og stoler på som tar seg av drop-hunder, sier hun. Og det er vel en gulrot for mange handlere å få bli med til Finnmark og følge løpet.

Men det er ganske mange kjørere som etterlyser den gode stemningen, som vi blant annet hadde på Hakasleppet, erkjenner Nina. Kjørerene hadde det hyggelig sammen, både på sporet og rundt bålet, til tross for at været var klissvått hele løpet igjennom.

Christoffer Klemetsen
Christoffer er av de unge og lovende med en 1000 km bak seg i sporet. Han kjørte inn til 15.plass med B-spannet til Berserkkennel da læremester Thomas Wærner vant i fjor. Så var han på superhandler-teamet til fru Berserk i mars. Christoffer har sendt meg denne tilbakemeldingen:

Jeg er jo for at det skal være “likt” for alle! (I hvert fall de tingene man kan gjøre noe med) så da rimer det jo ikke helt at vi ligger fordelt mellom dobbeltseng på hotell, campingvogn/bobil, sovesal eller i 20 minus bak i en gammal hiace! Så sånn er det. Men jeg må innrømme at det hadde jo vært behagelig med noen flere/større sovesaler enkelte plasser. F.eks lavo der det er eneste mulighet.

Og hvis jeg har skjønt det rett så er eneste hjelp man kan motta av handler på sjekkpunkt rødsprit, slede og moralsk støtte? Og det er jo greit, men når man først skal ha så lite hjelp fra handler hadde det jo vært fint om Finnmarksløpet kunne hatt en ordning så man slapp og ha med følgebil i det hele tatt. For de som måtte ønske det. Da blir det jo lettere for de som har “dårlig” økonomi og mindre ressurser.

Trond Ørslien
Den gode Ørslien burde hatt sin helt egen sak. Mannen har meninger som fyller halve blokka mi. Men jeg får høvle av en del. Lærer, småbarnsfar, bonde, hundekjører, løpsarrangør, coach for juniorkjørere, ekspertkommentator med 20 års fartstid i langdistansesporet.

– Jeg skal prøve å være litt generell, sier auggedølen på telefon. Flere år, og i år spesielt, har vi sittet igjen med litt dårlig følelse etter løpet pga hunder som ikke ser bra ut. Mitt forslag er å kutte ut handlere. Jeg tror nemlig at alle de stressfaktorene som hundene blir eksponert for, spesielt i løpets første døgn er veldig negativt, sier Ørslien. De aller fleste problemene man får på et langdistanseløp skyldes løpets første døgn. Det begynner med mange timer “i gata” før start, masse lyd og inntrykk, show-start og restart, det er masse stress. Etter alt dette skal hundene sprinte opp Detsikalia, fortsetter han. Og på sjekkpunktene prøver “alle” å leve opp til sjekkpunktidealet, som heter Kjetil Backen. Handlere maser og roper, kikker på klokka og pusher kjører fra sidelinja, alt skal skje fort.

– Så min mening er at man bør forsøke å fjerne det stresset som kan fjernes og søke å få en myk start på løpet. Det er viktig å finne rytmen og harmonien, være tilstede sammen med hundene fortsetter Trond. Jeg har sjøl vært en del av det, både som kjører og handler, hatt med meg super coach rundt løypa. Men det sportifiserte opplegget vi har nå minner mer om Tour de France og det er ikke bra for de firbeinte!

-Jeg lærte å kjøre hund den tida Robert Sørlie hadde en gammal Mercedes som var så vond å sove i at vi heller ble sittende å prate, mimrer Trond. Robert, Kjell Smestad og Roger Dahl lærte meg masse om å kjøre langdistanse. Jeg tror vi må finne tilbake til sjela i langdistanse. Å bli langdistansekjører er det ingen utdanning for, det må læres på sporet, men når læremesterne forsvinner inn i sine respektive bobiler og hotellrom, får vi et rekrutteringsproblem, mener ringreven.

-Jeg får understreke at jeg tror, jeg kan ikke vite, at det ikke hadde vært mulig å kjøre så tøft om handlerne forsvinner, påpeker Ørslien. Dette er enkelt skissert, og jeg ser at man mister noe, men tror altså at vi får mer tilbake, avslutter den særdeles engasjerte hundekjøreren fra Auggedal.

Finnmarksløpet er vakkert om det blir slik eller sånn – foto: Christiane Ødegaard

Øverst: Hvis alle langdistanse hunder kunne lære av Herman så ble det litt mindre jobb på kjørerne. Han ordna med potesokkene sjøl. I hvert fall den ene veien Foto: Christiane Ødegaard