Min generelle erfaring i langdistanse opptar ikke all verdens plass på cv’n. 11-12 år på veldig deltid som handler/webreporter/Sofaspannkjører er ikke mye når man er mer enn halvvegs til 100. Men siden jeg starta på toppen (med Team Norway og Hilde Askildt) så påstår jeg etterhvert at jeg kan mene noe om hvor lista bør ligge for å lykkes i denne litt sære villmarkssporten.

To som virkelig har funnet “greia” er Joar Leifseth Ulsom og Mille Porsild. Naturtalenter. Resultatene til Joar de to siste åra snakker for seg sjøl. They are a “hell of a team”. Jeg har campa i Willow, pre-race Iditarod og sett dem fra innsida før start. Jaggu kunne de lære bort ett og annet. Hvis noen spør dem.

Joar har også et samarbeid med Petter Arnesen, og hunder har pendlet jevnt og trutt over dammen. Og så har han støtte fra Handler Import AS med slede, og Helgeland Sparebank har vel bidratt med litt skilling. Men ellers er det ikke så sprekt på sponsorfronten. Det er ikke mange som kjører inn til 4.plass i verdens lengste hundeløp og betaler hver eneste forkule sjøl. Nuff said.

I dag har jeg tilbragt noen timer med Dream Team på Gardermoen, in transit, på vei til Mo i Rana.

Etter en lang sesong er Joar nå i hvilemodus. Sesongavslutningen ble kosetur med Milles Polar huskies, og litt jakt, i Brooks Range, nord i Alaska.

– Det ble ikke noe caribou på oss, forteller Joar. Men vi tok ca 40 ryper. Også fikk vi en flott ulv nesten inn på teltduken, da var et litt lyd i bikkjene. Det er også mye bjørn der opp og vi så en stor grizzly.

Mille og jeg er enig om at ulv er helt ok, men bjørn kan vi fint klare oss uten.

Hva er sommer for Joar Leifseth Ulsom?

- Tja, jeg har hogd opp all veden som Timofei og Cole (handlere) skal fyre i yurten i vinter, forteller Joar. Og så har jeg satt poteter. – Og agurk og tomater, legger Mille til.

– Ellers blir det vel litt laksefiske når sesongen starter, sier Joar. Og vi satser på litt moose/caribou-jakt i august/september.

Med seg til Norge har Joar og Mille tre hunder, Jesus, Tater og Leug. De skal nå tilbake til Grevsgård og Petter Arnesen. Det innebærer at Joar har kun 18 hunder som er Iditarodkandidater 2015.

- Du burde kanskje ha noen flere, just in case, hvis du har planer om å høyne fra årets 4.plass?

– Tja, det er ikke lett for meg å sende tilbake de tre hundene, men det er avtalen jeg har med Petter så det har jeg vært forberedt på, sier Joar. Å kjøpe konkurransedyktige hunder her i Alaska koster masse penger, så det er uaktuelt.

– Men hvis noen i Norge har en superhund eller tre de vil låne bort så kan jeg gjerne bistå, flirer den kule nordlendingen. Som har seier i The Last Great Race on Earth som et greit definert mål. Han prater riktignok ikke høyt om det, men jeg senser det. Witchy-bitchy and all that stuff….

Vi drodler litt om debatten vi har gående vedrørende Finnmarksløpet og regelendringer, handler/ikke handler etc. . Joar ser ikke helt problemet.

– De skulle ha kjørt Kuskokwim300, mener Joar. Det er vel av de mer primitive løpa. Ingen regler, bortsett fra kravet om øks i sleden. Ingen hjelp på sjekkpunkt. I år var det “glare ice all over”, det var ikke mulig å sette ned et anker. Men man må finne ut av det sjøl. Løpet kjøres uansett, om det er oversvømte elver, null snø, masse snø, whatever.. Man blir bra herda av å kjøre Kuskokwim. Men det er en bra premiepott. Litt skal det koste

Og når får vi gleden av Joar Leifseth Ulsom på startstreken i Alta?

– Nja. Jeg har nå visum fram til 2017, så vi får se, svarer han rolig og sindig, as always.

For min del tror jeg Finnmarksløpet blir litt barneløp for verdens kuleste Joar. Men det er nå bare min særdeles subjektive påstand.

Og i 2018 eller deromkring har jeg mest sansynlig gått av med pensjon og trenger da ikke forsvare påstanden.

                Mille gir ikke slipp på Jesus med lett hjerte….

..ikke Leug og Tater, heller. Fantastiske hunder, som nå skal tilbake til Petter Arnesen.

Men Joar tar det ikke så tungt. Han er helt rå på å håndtere det han møter…. Mye å lære, folkens!