Kjetil Backen. Fra Eidanger i Telemark. Den strategiske tredjedelen av Team Norway, som herja med Alaskamusherne i Iditarod fra 2002 og noen år framover. The whip smart strategist and maverick Norwegian – med laminert og gullkanta kjøreplaner til Robert & co. Han kom som ei kule inn i langdistansesporten i 1996. I 2000 vant han 100-mila i Finnmark. Han har vunnet Femundløpet flere ganger og har pallplass fra Iditarod. Kort sagt; fiksa det meste.
Men like brått som han kom, forlot han langdistansearenaen. Han solgte sine siste Iditarodhunder (fra 2008) og satt igjen med en flatcoated retriever, en basset, rådyrjakt og småbarnsfaroppgaver.
Det er flere som savner Kjetil i miljøet. Han var en bombe av positiv energi, stort sett småglisende og klar for både spørsmål om kjøreplanhjelp og TV-kommentarer om dette og hint under blant annet Finnmarksløpet.
Så witchy-bitchy reiste til Skien og fant Kjetil innimellom travle oppgaver for ny arbeidsgiver, Cody. Han satte av en drøy halvtime til litt mimring og nærgående spørsmål om comeback.
Første spørsmål måtte bare bli:
– Savner du sporten? – Ja, når det stabile vinterværet melder seg, og silkeføret legger seg over Luksefjell og nærliggende områder, da er det klart at jeg savner å sele opp en gjeng godt trente hunder og suse avgårde i måneskinnet. Når jeg tar en skitur i løypene hvor jeg trente bikkjer, renner det på med gode minner, om alle de fantastiske naturopplevelser vi hadde. Men beinharde treningsøkter i søkkvått høstmørke, det savner jeg ikke noe særlig. Så det er begge deler.
– Hva er det største øyeblikket fra tida på meiene? – Det er seieren i Finnmarksløpet 2000. Det var liksom et skikkelig langdistanseløp. Å se hva bikkjene faktisk taklet – jeg fikk en enorm respekt for dem.
– Og det verste? – Det er uten tvil å miste Takk (Roberts hund) på sporet under Iditarod 2004. Det er den eneste hunden jeg har mistet, det var definitivt helt jævlig.
– Går det an å trekke fram en hund som har vært litt mer spesiell enn alle de andre gode hundene du har hatt/kjørt? – Ja, det må bli Larissa. En hund som veterinærene egentlig hadde avskrevet, hun manglet en tå, blant annet. Men hun var en suveren leder og lærte meg masse. Gikk som leder i vinnerløpet i Finnmark 2000 og var med til Alaska i 2002. Snill som et lam med alle, både barnehageunger og katter.
– Så til 1000-kronerspørsmålet; Kommer Kjetil Backen tilbake til langdistansesporten? – Det er ikke aktuelt pr. i dag. Jeg tenker ikke så mye på det. Nå er det andre oppgaver som er prioritert, Helene (10) og Andreas (11) er aktive unger og de skal følges opp. Men; jeg savner å tusle ut i hundegården og kose med bikkjer, forberedelsene til det som skal skje i løpet av en sesong, samspillet med hundene, gleden. Så vi får se.
Så gliser Kjetil godt; – Jeg får satse på at Helene pusher hardere på. Hun er den som stadig vekk snakker om at hun savner alle bikkjene. Hun var ikke særlig fornøyd med at det ble tomt i hundegården på Eidanger.
Witchy-bitchy støtter Helene fullt ut, og vurderer traineéordning for henne under Finnmarksløpet.
