2011 var året Norge fikk arrangere VM i hundekjøring. Spennende, men også konfliktfylt grunnet noe uryddig organisering og hakkete beslutningsmyndighet. Det var også året da sommeren regna bort og langdistansekjørerne forlot Hundekjørertinget i protest. Manglende demokrati, manglende respekt for fagmøtet, litt uklarheter rundt framlegging av regnskap etter VM2011 er begrunnelsen. Blant annet.

Så har også Finnmarksløpet, Femundløpet, Pasvik Trail og Gausdal maraton valgt ikke å terminfeste løpene. Det innebærer at det blir tynt med NM-medaljer å dele ut i langdistanse neste sesong.

Kjørerforeningen er oppretta. Med dertil hørende forum, samt et interimstyre. To kreative, tidvis storkjefta og ganske så erfarne herremenn vil ha forandringer. Og det skal Snorre Næss og Svein Åge Jacobsen ha kreditt for. Så får vi se hva og hvor langdistansesporten vil. Om det blir noe mer enn litt tilløp til temperament i akuttfasen. For det er ikke til å komme fra at det er en tung materie denne langdistansegjengen. Utrolig trivelige folk, men akk så travle med sitt. Stort sett på skauen, eller liggende under en doning med skrutrekker, eller ved symaskina, eller hvor vet vi.

Det er tross alt en viss forskjell i å holde gående et 2-spann eller 6-spann til diverse sprintøvelser enn å få fram et solid trent Finnmarksløpsspann. Eller et Iditarodspann. Sånn er det bare.

At det er behov for kursendring når det gjelder organisering av sledehund langdistanse, det er vel de aller fleste ganske enige om. Men hvilket spor skal man velge?