Jeg har lenge tenkt på å få en etter-Iditarod-prat med Robert Sørlie. Det tok sin tid. April/mai fikk jeg en skikkelig parkering, og jeg tenkte at det var greit å la Robert komme i rute med søvnmønster og diverse.
På ett eller annet tidspunkt bak i Iditarod-historien uttalte han at det gikk mot St.Hans-tider før han var helt i rute etter Alaskastrabasene. – Det var da vi holdt det gående med natteliv i Nome etter målgang det, flirer Robert. Nå var det rett i rekreasjonsmodus etter innkomst, så i år gikk det betraktelig kjappere å finne igjen normalt søvnmønster.
– Det er jo bare å innrømme at jeg er blitt eldre, erkjenner han. Jeg hadde med mer medisiner til meg sjøl enn til bikkjene opp sporet!
For det ble ikke den optimale oppladninga før start i mars. Jeg innrømmer at jeg ble litt bekymret da Robert uteble fra kjørermøtet pga legebesøk og blodpropp. Selv om alle gjorde sitt beste for å dempe uroen og fokusere positivt.
- Jeg hadde vel aldri vært i så bra form sjøl før et Iditarodløp, mener Sølvreven. Men det lå i bakhodet, selvsagt, jeg fikk jo spørsmål fra legen om jeg ikke hadde barn og familie, da han skjønte at jeg likevel kom til å starte.
Robert knaska aspirin, men mener i dag at denne “forstyrrelsen” ikke hadde noen innvirkning på løpet hans. Men det var det mye annet som hadde.
– Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv, sa Robert undervegs i løpet, da han hadde kommet seg nogenlunde helskinna ned Happy River Steps, Dalzell Gorge og over the Burns. Han sier akkurat det samme i dag.
– Det var jo litt trøblete at sitte-delen på sleden forsvant med forbøtte og skåler, men det største helvete var da scooter-matta røyk, mener Robert. Jeg ankra meg fast i trær på de verste stedene for å bremse galskapen, og jeg hadde uendelig mange stopp på løypa for å prøve og mekke på matta. Det resulterte i to tjuvparringer og tida gikk og gikk. På Rohn brukte jeg all hviletida mi på å fikse matta, og det ble ikke noe søvn der, forteller han.
Men fra Nikolai gikk det bra. Lenge. Robert hadde av de kjappeste kjøretidene og fortsatt 16 rågode løpere i lina. – Ja, når jeg endelig kom meg ut av elendigheta, ga jeg gass, innrømmer han. Det spannet jeg hadde er ett av de aller beste jeg har kjørt. De var helt “gær’ne”.
Men da witchy-bitchy ankom Ruby og så kjøretida til Robert fra Ophir til Cripple skrev jeg dette: “Vi får bare håpe han har kontroll og ikke rusher dette for mye. Han er bare halvvegs.”
For han satte antagelig fartsrekord på etappen, i hvert fall klarte verken jeg eller Joe Runyan å finne noen raskere, ever.
– Jeg må vel bare innse at jeg tok i litt for hardt, filosoferer Kongen av sledehund langdistanse i Norge. Etter alt vi hadde mistet av tid fram til Nikolai var jeg så innstilt på å ta igjen det tapte, og forvaltningen av et sinnsykt godt hundespann ble ikke optimal. Jeg skulle nok ha roet det litt ned der, innrømmer han. Men av og til er jeg 20 år i hue!
Men Godstoget fra Jeppedalen holdt seg helt greit med teten helt til Unalakleet. Inn som spann nr. fem @racemile 715, men det var tydelig for alle at det nå begynte å røyne litt på. Han hadde nesten en time dårligere kjøretid enn Joar Leifseth Ulsom, som hadde best tid av Topp Ti-kjørerene hit.
– Og vi “fikk det” inn til Shaktoolik, forteller Robert. På den etappen ble jeg også forbikjørt av Joar. Så selv om vi hvilte nesten 8 timer der kom vi oss ikke helt “opp” igjen.
Resten av løpet ble bare transport til mål, og han lå 17 timer på Elim da været raste som verst.
– Det var helt uaktuelt å reise ut i det været for å avansere en plass eller tre på resultatlista, sier Robert.
Det var vekselvis holke og barmark, så da jeg innså at jeg ikke kunne klare Topp Ti, var det bare å ta livet med ro.
Men Robert er ikke Robert om han ikke kjapt legger denslags over i historiebøkene. – Det nytter ikke å gråte over spilt melk, humrer han. Og det var jo fine etapper også.
Så nå rettes blikket mot Femundløpet 2015. – Jepp, mitt hovedfokus er å bli best i Mushing Team Elkonor på F600, sier Robert. Å slå Thomas og Birgitte blir årets mål!
Man må alltid ha et mål med det man driver med, insisterer mannen som fortsatt leder Norgesrankingen sammenlagt i åpen klasse, til tross for at han kjører ett eller to løp pr år.
For han synes fortsatt det er skikkelig kult å vinne løp. Og det er fremdeles artig å kjøre hund.
– Dette er en livsstil. Jeg tar ett år ad gangen nå, men det blir nok ikke lett å slutte. Og hva skulle jeg ellers drive med…? drodler, i mine øyne, verdens mest sympatiske hundekjører.
Team Sørlie hadde hviledag lørdag, men Robert var klar for å sele opp og dra ut en tur for at jeg skulle få tatt noen action-bilder. Jeg kjenner ingen andre som hadde giddi det! Nå var været bedritent og grått så vi avlyste den seansen. Men lell da, gut.
Huddølingen hadde ikke klart å holde det gående på topp uten en dyktig handler. – Kriss (Kristoffer Halvorsen) er flink og helt selvgående, han tar mye av høsttreninga, sier Robert. På høsten har jeg mange oppdrag for sponsorene mine, og det er helt greit. Jeg må jo gi litt tilbake når de stiller opp for meg.
Etter Femundløpet skal Robert følge Thomas Wærner til Alaska og hans rookie-løp Iditarod 2015.
– Odd Kjøsnes og jeg skal kjøre scooter, forteller Robert. Så jeg har overtatt den scooteren som Håkon (sønn) kjørte i år.
Så da skal du filme og sende info tilbake til Norge? fisker jeg.
Robert Sørlie fra Jeppedalen råflirer av spørsmålet. – Ja, det hadde nok blitt greier, mener han. Å redigere filer og fikse og ordne fra sporet. Nei, det blir definitivt ikke noe av!
Robert er nok enda mer vedafyrt enn meg når det gjelder tekniske duppeditter i ødemarka. Så jeg innser at jeg ikke kan satse på Kongen når det gjelder info fra sporet i Alaska 2015.
Anyway, Anki hadde ikke vært Anki om jeg ikke pusha litt mht til enda en Iditarod-start for dobbelt-champ Sørlie. Det har jeg jo flagga for lenge siden, da Ralph Johannessen gledet mitt hunderkjørerhjerte til terningkast 6 her i juli; tenk om Robert tar enda en tur til Nome!
- Etter 2007-løpet (12.plass) sa jeg aldri mer! mimrer Robert. Men etter årets løp har jeg ikke uttalt noe sånt. Det hadde jo vært fint å dra tilbake og “reise kjerringa”, innrømmer han.
Vi er veldig enig om at årets trøbbel-løp og 21.plassen kanskje ikke bør være punktumet i en eventyrlig Iditarod-karriere.
– Vi er jo sånn skrudd sammen, vi hundekjørere, at vi glemmer fort, flirer Robert. Så fort vi får rista av oss dårlige erfaringer gyver vi løs på nytt. Ralphen var vel mentalt klar for ett nytt Iditarod allerede før vi dro hjem, mener han. Selektiv hukommelse heter det vel.
– Jeg har jo veldig mange unge & lovende hunder plassert rundt omkring, forteller han. Jeg har en to-års avtale med de som har hunder for meg nå. Det er venner, naboer og leieboere som kjører Team Sørlies framtid til vinteren.
- Så i 2016 har jeg vel mellom 40 og 50 hunder å plukke et spann fra, mener Sølvreven. Jeg har nok hundemateriale til å konkurrere på topp i fire til fem år til, uten å avle noe særlig.
Men før jeg tenker på en ny tur til Nome er jeg avhengig av at sponsorer stiller opp for meg, sier han.
Wow, wow, wow….
Dette er det bare å digge. Her bør det mobiliseres alt som er mulig. Flaskepanting, kronerulling, sponsorjakt fra helikopter, whatever. Dette må vi jo få til! Tenk om jeg kan få stå på Yukon å vente på Robert Sørlie en gang til…..
Men først altså – Thomas Wærner, hva kan han få til?
– Thomas har alle forutsetninger for å gjøre det bra, mener Norges mest erfarne Iditarodkjører. Han kjørte et formidabelt Finnmarksløp i fjor da han vant, og har etterhvert skaffet seg masse langdistanse-erfaring.
Så da får vi se om Torpa-turbo’n kan trenge seg inn på lista over The best rookies ever – i nyere tid.
Der ruler Bjørnar Andersen med sin 4. plass fra 2005 og Joar Leifseth Ulsom med sin 7. plass i fjor. Spennende blir det.
Så kan vi parallelt drodle litt rundt 2016-start for dobbelt-champ Robert Sørlie.
Kosteskaftvifting er sterkt undervurdert 
Robert med en av sine aller beste lederhunder, Jesper 6 år.
To fargerike karer som mer og mindre er involvert i Team Robert Sørlie; Jørn Opheim, t.v, kjører unghunder for Robert og Hans Petter Haugen har lånt ut sine beste hunder til Sølvreven.
Her er resultatet etter en planlagt og noen uplanlagte parringer på Iditarodsporet; Bark, Beauty, Ben, Bibbi og Børge. – Jeg er veldig usikker på hvem som er opphavet til disse, mener Thomas Wærner. Vi heller mest mot at det kan være Mikkel. (Han stod for to av parringene) Men mor er de sikker på Det er Kelly. Gode hunder blir det nok uansett! Foto: Birgitte Næss Wærner
Bilder:
Øverst: Robert i lørdagsintervjumodus i Jeppedalen
Nr. 2: Robert i hundegården i regnværet
Nr. 3: Spannet under 24-timer’n i Takotna
Nr. 4: Robert på turboetappen til Cripple – foto: Sebastian Schnuelle
Nr. 5: Månelandskap på kysten, Elim/White Mountain – foto: Seb Schnuelle
Nr. 6: Mushing Team Elkonor
Nr. 7: Handler Kristoffer Halvorsen
Nr. 8: Thomas intervjuer Robert på Takotna, men det motsatte kommer ikke til å skje
Nr. 9: Robert før start i 2007, med Nancy Livingston i sleden som vanlig – foto: Dean L. Sanders
Nr. 10: Deler av framtida til Team Sørlie, pr i dag forvaltet av Jørn Opheim
Nr. 11: De råeste rookiene i Idiatarods nyere historie; Bjørnar og Joar
