Egentlig hadde jeg tenkt meg minst et par-tre reportasjer til fra Mush Synnfjell. For det er så mange fine saker, så mange fine folk og dyr, så mange fine opplevelser og kommentarer verdt å dele.
But Christmas is coming you know, og i morra er en lang juleferie slutt. Det er fortsatt bøtter av timer med bildegjennomgang, til helga er det nytt løp, og jeg har ikke engang sagt et pip om helgas Gin Gin 200 i Alaska. Det skal jaggu bli krevende nok å få vaska stillongsen.
Så det får bli en oppsamlings-sak.
Årets kjempedugnad i Torpa er over og såvidt jeg har hørt, sett og sansa, ble løpet som helhet vellykka i år også. Men drama ble det.
Birgitte Næss Wærner smalt i et tre med fatale følger. En beinsplint løs i håndleddet og en ganske skadet triceps. Hvor skadet tricepsen er vet hun ikke enda. – Jeg skal tilbake på sykehuset mandag, forteller Birgitte fra senga i Nord-Torpa. Om det er brudd, brist eller bare en slagskade er usikkert. Vi får krysse fingra og håpe det beste. Men jeg har det så bra som jeg kan ha det, påstår hun.
Så oppfordringen fra witchy-bitchy er at alle nå sender masse gode tanker til Sola på Berserkkenel i Torpa, det gjelder også de argeste konkurrenter. Løpssesongen blir litt mindre strålende uten Birgitte på sporet. Sånn er det bare!
Elisabeth Edland kjørte igjen et sterkt løp. Hun træla litt på isen på Synnfjorden første runden, da noen nye ledere hadde isdans-øvelser der ute, men med Melvin i front gikk det bedre og bedre. Beste etappetider fra Halden til mål. – Jo, jeg er veldig fornøyd, sa den råe bestemora fra Asakskogen etter målgang.
Hans Petter Haugen var også veldig i pluss etter 3. plassen. Men det er han egentlig alltid. – Det skulle vært en pris for den blideste og hyggeligste hundekjøreren, sa en av de unge funksjonærdamene i målområdet. Den burde Hans Petter Haugen i så fall fått, mente hun.
– Jeg er kjempefornøyd med de tre nye unghundene Todd, Saga og Teodor, forteller Hans Petter. De var stinne av trening før løpet, men de er helt uberørt etter målgang.
En som imponerte stort var juniorkjører, 14 år gamle, Mia Opsahl. Årets Mush Synnfjell var ungjentas første løp ever, og hun gjennomførte med glans. Mia kjørte hunder fra Team Bergvang, som hun er handler, og altså juniorkjører, for. Med seg rundt løypa hadde hun Eileen Strøm som mentor og på målstreken ventet stolte foreldre.
Før start sa jeg at jeg synes hun var steintøff som debutterer i dette ganske så krevende løpet, hvor man i følge Kjell Brennodden (i fjor) er oppom alle fjell som finns i regionen minst tre ganger. – Jeg både gruer og gleder meg, sa hun da. Etter målpassering var hun kjempefornøyd og hadde ikke tatt skrekken i det hele tatt, selv om hun var dyktig sliten. Skulle bare mangle. Det var hauger av ringrever som måtte kaste inn håndkleet, Mia. Du kan være kjempestolt!
Jeg sender også avgårde litt kred til Eileen. Hun kjørte med en hund i sleden fra ca et par mil etter sjekkpunkt Halden og helt til mål. Men gi seg..? Oh no! Et fint forbilde for unge Mia er du.
Jeg har skrevet litt før om familien Brennoddens utfordringer i dette løpet. Og det toppa seg i dag. Jo Are Brennodden kjørte fra sjekkpunkt Dokkfløy i sjutida i morges, da hadde han valgt å bryte, og skulle plukkes opp av handlerbilen i nærheten av demningen.
Men unge Brennodden fikk ikke stoppa, eller hva det nå var, så han kjørte videre og skulle ta en annen vei tilbake til Spåtind. Men ting tok tid, telefonen var strømtom og etter en del timer uten at man verken hadde hørt eller sett noe til han vokste bekymringene i leiren. Det ble bestemt å sende ut en scooterpatrulje. Samboer Anna hang seg på den. Heldigvis gikk det ikke veldig lang tid før både Jo Are og scooterpatruljen returnerte til målområdet like hele, og alle kunne senke skuldra. Og Anna hevet armene.
Årets “red lantern” ble ei anna sprek bestemor. Tøffe Johanne Sundby krusa inn til den siste grønne plasseringa på resultatlista og fire kartonger med Provitkjøtt i terninger i premie med sitt vakre siberianspann. I følge Johanne var løpet en positiv opplevelse, tross ødelagt slede og mange sledevelt på veien. Gratulerer så mye fra Bybrua!
Været ble usedvanlig mye bedre enn det var spådd og det store antall sekundmeter vind ble bare til litt kosebusting i fjellet. Strålende sol, stjerneklar natt og nesten fullmåne gjorde at kjørerne hadde vakre opplevelser der ute på sporet. Selv tidtaker Bård Axsel Nilson og undertegnede ble passe naturreligiøse da vi stod i bushen og venta på scooterskyss til Dokkfløy litt før midnatt.
Løypegeneral Thomas Wærner og altmulig-sjef Eli Vogt Godager har hatt stålkontroll på arrangementet, så langt jeg rakk å registrere. All ære til dere og alle deres positive hjelpere.
Takk for meg!
En stk savnet Brennodden kom til rette og responsen uteble ikke
Thomas Wærner og Fjällreven hadde ordnet premie til junior-finisher Mia Opsahl
