Aksjeselskap eller dugnad? De har begge sine sider, plusser og minuser. Og står milelangt fra hverandre i mål. I hvert fall i prinsippet. AS’er skal  ikke bedrive dugnad. Og dugnadsgjenger/trekkhundklubber bør antagelig ikke bedrive forretnings-virksomhet i stor utstrekning. Eller ha aksjeemisjon som et punkt på sakslista til styremøter/generalforsamling.

I sledehund langdistanse har vi begge deler. AS’er som driver utstrakt dugnadsvirksomhet og klubber med aksjeemisjon på sakslista. En tidvis krevende øvelse for alle parter.

Den gang sporten var en bortgjemt og sær liten ekstremitet med høy tømmerhoggerfaktor, var det selvsagt ikke all verdens på premiebordet. Men var det mindre artig?

Er alt bare velstand nå? Sporten er på tv, greit nok. Det har sine absolutt positive sider. Nabo’n kan for eksempel skryte av at han kjenner deg, til tross for at han de øvrige 360 dager i året irriterer seg grønn over alt bråket. Sponsorene «strøymer» på.

Det kommer jo noen til gode selvsagt. Men er det proporsjonalitet i det? Hvor mange får/har fått det bedre av at hyttefirma er en fet sponsor for Finnmarksløpet. Ørslien var vel blakkere enn noensinne etter effektuering av den premien. Har vi hørt rykter om.

Sporten har vokst. Ja da. Hvem er det bra for? Hundevelferden? Kjørerne? Resultatene? Publikum? Eller sponsorene?

Når vi stiller denne type spørsmål knyttet til «utviklingen» blir vi møtt med
A) Det er ikke mulig å reversere utviklingen.
B) Slutt å sutre!
C) Ikke kritiser alle de frivillige som gjør en kjempejobb for løpene.

God-dag-mann-hostesaft-svar som preller av. Det er selvsagt ingen som kritiserer de frivillige.
Men det murrer i lyngen. Til tross for at langdistansekjørerne er en særdeles tålmodig gjeng. Og lite organisert. Ensomme ulver. Vanedyr.

Vi har sett den siste tida at Femundløpet AS sliter. Med kommunikasjonen, med troverdigheten, med kulturen, med økonomien. Når man frister tilværelsen på utsida kan man selvsagt ikke vite hva de tenker og ønsker, men bare registrere signalene som sendes.

Noen forespurte kjørere er i stor grad diplomatiske; – Jeg har forståelse for at vi må delta på startbanketter, sier de. Men off the record: startbanketter er en påtvunget obligatorisk øvelse som ingen kjører har særlig glede av. Jeg mener; hvor mange synes det er artig å høre opp til flere politikere fra hovedstaden lire av seg plattheter om Nansen og Amundsen, på en og samme kveld? I 2014 blir det sanksjoner mot de som ikke stiller på førbankett på Røros og i Alta pøses det på med 900 nye gjester.

Jeg savner senka skuldre, samhold, raushet, humor, varme og løpsgjennomføring litt på halv snei. Den tida da man slapp å få en NRK-albu midt i nesa i klokka tre om natta. Fordi de mener at de har alle rettigheter. Den tida man kunne ha gjestebøker. De inneholdt hyggelige meldinger til kjørerne og ikke spydigheter til arrangørene/klage på gps-tracking.

Vi skal kanskje ikke tilbake til Kjerringsjön. Men hvor skal vi?

          Hver sin lyst, sa vintapper’n, og drakk mens de andre sloss

        Ikke helt som på Kjerringsjön, men Dokkfløy er ett sjekkpunkt etter vårt hjerte.