Siden noen feriedager er lagt til Hallingdal måtte jeg selvsagt innom Ralph Johannessen på Dagali. Det kan av og til bli litt sånn at en “flyktning krysser sitt spor”, eller en sledehundreporter går bakspor så det holder.

For Ralphen er vel en av de om stadig vekk frekventerer spaltene her. Men denne gråsprengte fjellreven har jo stadig noe å melde og jeg koser meg veldig ved bålet i Buskeruds Lille Alaska. Her er det ikke mye stress i overgangen fra høysommer til snart-klar-for-høsttrening.

– Nei, her tar vi livet med ro, og starter ikke treninga før i midten av august, melder en særdeles slækk fjellrev – med henda i lomma. Vi har kjørt litt med unghundene når temperaturen tillater det, men hovedspannet har hatt en lang og god ferie etter en tøff sesong, sier Ralph. De løper litt løs, svømmer og går tur, men har ikke sett en sele siden mai.

Han har rista av seg et noe traumatisk Iditarod-løp, kroppen er leget og han er i gang med løping. Og som vi har flagga her tidligere, er Ralph klar for Iditarod 2016.

 

– Ja, jeg må bruke noen av de erfaringene vi høsta til noe, reflekterer han. Ralph og jeg er ikke alltid enige om ymse temaer innen langdistanse-sporten, men på noen fronter er vi helt i vater;

– Det er så stort for kjørerne å komme til mål i Nome, langt større enn å komme til mål i Røros eller Alta, bekrefter årets førstgangskjører. Det var aldri noe tema for meg å bryte løpet, selv om reisa ble en helt annen enn det jeg hadde sett for meg. Å sette seg til på et sjekkpunkt og vente på å bli flydd ut var helt uaktuelt!

Og det er vel just presis det jeg også har sansa på veien….

Neste år er det VM i Finnmark og Ralph har selvsagt sikta seg inn på dette løpet som årets mål.

– Jada, men jeg har et ganske avslappet forhold til det, påstår han. Og når denne meldinga kommer fra en som har kjørt The Last Great Race on Earth med ribbeinsbrudd, herpa kragebein og dårlig kne, så lar vi den passere uten altfor mye motstand.

Det meste av Iditarod-spannet er klar for en ny sesong, han har bra med gode hunder, denne luringen borti småskauen på Dagali.

- Også har jeg fått meg en village-dog fra Kotzebue,  forteller Ralph. Det er en hund som John Baker fanget opp fra en ganske primitiv tilværelse og solgte til Tommy Jordbrudal. Han gikk til mål i Nome for Tommy. Ralph bytta han til seg med en tispe. Navnet er Spot 2 – og jaggu er han lik Ralphe-hundene, denne “bakgårdskatten” fra Alaskas nordvestkyst. – Han er av ukjente linjer, men det er artig med noe nytt, drodler Ralphen. Jeg har kjørt han litt etter at vi kom hjem, og han klarer seg bra.

Vi filosoferer over diverse temaer i de mange timene ved bålet, men ikke alt er publiserbart. Skulle bare mangle.

Men jeg er så glad for at jeg skal få være på sporet med denne gubben i Alaska enda en gang. Det er ikke noe som matcher Iditarod. Punktum.

           Mange fine timer ved bålet i Dagali i dag….

Litt trimming bedriver Ralph gjennom sommer’n – han har tross alt ikke innlagt strøm