Hva i helvete er det som driver en nerd av en sledehundfantast som 24/7 – mer eller mindre – bare MÅ skrive om DET? Ikke er jeg alltid enig i de prioriteringer folket gjør up trail. Jeg er en pingle til å takle slitne løpere – spør bare Ralph da jeg var handler for han i 2008. Og jeg er overhodet ikke imponert av folk som stadig vekk prioriterer feil med dertilmedfølgende parkering.

Tross det er sledehund langdistanse my passion. Lidenskap høres ikke så heftig ut. It has to be passion.

Finnmarksløpet har til og med året 2013 vært årets høydare. Levajok, Kirkenes og Varangerbotn. På godt og vondt.

Så ble det Iditarod 2014. Livet blir aldri det samme.

Det er dette sledehund langdistanse handler om; Å komme seg til Nome. Alt annet er peanuts, preparing, whatever….

Si hva dere vil, I’m not listening. Å være på løypa med fansen, den hysteriske, fargerike og helt hinsides entusiastiske fansen – det er ikke noe som ligner her hjemme.

Også er det samholdet og likheten, anerkjennelsen.
Robert Sørlie, Dallas Seavey, Joar Leifseth Ulsom, Lisbeth Skogen Norris – og alle de andre – den felles opplevelsen, alle utfordringene, samhørigheten. De støtter hverandre, anerkjenner hverandre, snakker sammen, det finnes ikke noe handlerteam å gå i dekning hos.

Å være på løypa og oppleve deler av dette, vasse “gatelangs” i Takotna, Ruby, Galena, Unalakleet og Nome, og ta det inn på det spirituelle plan, var helt fantasisk. Å se Mark Nordmann møte opp og ønske hver eneste kjører “Welcome to Nome” var så stort.

Jeg lover å gjøre en “god figur” i VM2015, men Iditarod 2016 blir jaggu målet der framme. Det er bare å krysse fingra for at flere  av de norske enn Joar Leifseth Ulsom, Ralph Johannesen og Dag Torulf Olsen er på startsteken. Yihaaaah!

Anchorage – we’ll be there!

Det var dagens heteslag fra Bybrua…..